nær døden opplevelse

Jeg våknet etter en to timers høneblund i går kveld og ante fred og ingen fare. Jeg slår på lyset og får øye på et monster på størrelse med en elefant som kryper ut på gulvet fram fra ingenmannsland. Panikk! Hva gjør jeg? Jeg fryser naturligvis til is og stirrer monsteret inn i øynene uten å blunke. Etter flere minutter med intens spenning smyger jeg meg sakte bort til skohaugen og griper tak i den største og hardeste jeg finner (uten å miste øyekontakt med monsteret, så klart). Monsteret flytter seg et par cm, hjertet mitt hoppet over opptil flere slag. Jeg nærmer meg og skal akkurat til å slå da ... monsteret forsvinner bak klesskapet mitt! Iiiiiiiiiiiiiiih (ikke den fine, forelska lyden). Tiden står stille. Jeg sitter noenlunde trygt i senga mi og stirrer som en gal mot klesskapet. Hvor ble monsteret av? Ligger det og koser seg blant klærne mine? Kommer det til å hoppe opp og spise meg neste gang jeg skal hente meg en topp? Tiden står fortsatt ganske stille. Jeg må dusje. Etter å ha psyket meg selv opp i hvert fall ti minutter løper meg inn i dusjen, men ikke uten å holde øynene av klesskapet hvor monsteret har flyttet inn. Nerver. Nerver. Nerver. Nerver!
Jeg er omsider ren og pen, på tide å nærme seg boligen til monsteret. Men den er raskere enn meg! Uten forvarsel kommer den løpende mot meg utenfor badet, jeg får panikk men klarer å holde hodet kaldt, jeg griper våpenet (jeg kunne ikke gå i dusjen uten å ha med meg beskyttelse vel) og slår!
Pulsen slår fort som faen mens jeg nærmer meg monsteret som nå ligger smurt utover kjøkkengulvet. For sikkerthetsskyld slår jeg enda en gang. Jeg kan jo ikke risikere at den overlevde angrepet eller at den smyger seg unna for så å komme igjen om natten for å kvele meg. Etter flere nervepirrende minutter innser jeg at monsteret er død. Hurra!

Iiiiiiisjjæææææsh!