Egentlig er det for tidlig for det, men i dag har jeg litt Tromsø og litt familielengsel. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid elsket 17 mai feiringen hjemme. En time i kø for å kjøpe enten sukkerspinn eller softis, smekkfullt med mennesker i bunad og dress uansett hvor man ser, det norske flagget, togene, korpsmusikken (den har en egen sjarm), gleden, brannstasjonen, gassballonger, borgertoget og lapskaus hos Bestemor og Bestefar.
Da jeg gikk til bussen i dag kom jeg forbi en kafé hvor de visste TV2-nyhetene hvor det selvfølgelig var drøssevis med folk i bunad og typisk norsk 17 mai. Det stakk litt. Men, jeg biter det i meg fordi man kan ikke få med selv alt. Jeg kan ikke klage. Jeg har verdens flotteste kjæreste, 28 grader i skyggen og opptil flere ganger i dag har jeg sett norske flagg som blir båret av stolte nordmenn på ferie.
Det er helt skremmende hvor fort tiden flyr! Det føles ut som det var i forrige uke jeg satt i veikanten for å se borgertoget med mamma og pappa, russebuksa var skitten, bena verket og jeg led meg gjennom mitt livs verste fyllasyke. 17 dager med ellevill russeferiring var nettopp slutt og jeg sov fra syv om ettermiddagen til åtte neste morgen med god samvittighet. Russetiden var uten tvil den beste tiden av mitt single liv. Jeg savner det noe helt grusomt hvis jeg først begynner å mimre, så det gidder jeg ikke nå.
Livet på Kreta er fantastisk og absolutt alt jeg har drømt om. Men akkurat nå ville jeg gjerne gitt bort en finger eller ei tå for 17 mai feiring i bunad sammen med mamma, pappa og lillebror (og Susanne som helt klart hadde vært der), i den overfylte Storgata med bakfulle russ og gassballonger på alle kanter.
Vi savna dæ i dag, Marie! <3
SvarSlett