tirsdag 24. april 2012

og plutselig var det to år siden

For akkurat to år siden satt jeg på flyet til Kreta. Jeg hadde pappa ved min side, sommerfugler helt opp i halsen og nerver derfra, til månen og tilbake. Jeg tok muligens det største steget jeg har tatt i mitt liv, forlot alt og alle jeg hadde i Norge og flyttet til Kreta. De 18 månedene jeg bodde der bydde på mange oppturer og nedturer. Mye lærdom og livserfaring jeg aldeles ikke ville vært foruten. Noe av det jeg lærte er at man skal stole på magefølelsen, stå på sitt, ha troen på seg selv og ikke la seg pille på nesen. 


To år siden. 24 måneder. 104 uker. Det er sinnsykt lenge siden, samtidig husker jeg det som om det skulle vært i går. Det føles ut som jeg har vokst meg flere år eldre i hodet enn bare to. Og for alt jeg vet har jeg gjort nettopp det.


Når jeg tenker meg om var kanskje det aller største steget jeg har tatt, det jeg tok da jeg pakket valpen min, klærne og alle minnene ned i koffertene og satt kursen nordover igjen. Jeg har ikke angret et sekund på noe av det jeg har gjort. Jeg tok en sjanse, jeg reiste til verdens fineste paradis hvor jeg etter hvert fant ut at jeg ikke passet særlig bra inn, og reiste derfor hjem igjen. Man kan alltid dra hjem, det lærte min fine mamma meg. 


Kreta har de siste åtte årene vært paradis i mine øyne. Et ferieparadis. Jeg har bodd der. Been there done that. Flere sa til meg før jeg dro at det var ikke et sted for oss nordleninger å bo. Nei vel sa jeg. Så dro jeg dit da og fant det ut på egenhånd.


Jeg skal til Kreta denne sommeren også. Jeg gleder meg til å være på ferie der igjen. Ingen jobb, ikke noe ansvar. Bare stranden, sol og middelhavet. Men til den tid kommer, skal jeg leve det norske livet mitt og kose meg glugg ihjel med alle de jeg er så glade i.
























lørdag 7. april 2012

ελληνικά

Den siste halvtimen har jeg skumlest gjennom kladdeboken jeg noterte greske ord i hele den tiden jeg bodde på Kreta. Der fantes det alt fra verb til frukttyper til grammatikk. Jeg var litt redd for at jeg hadde glemt hvordan man leste og om jeg snakket dårligere enn før. Overraskende nok har jeg bevart det godt, og det etter litt over fem måneder uten å høre/snakke det daglig. For å bevare det jeg kan bruker jeg å tenke på gresk inn i mellom, lese bilskilt eller snakke til Cesar. Alt for å ikke glemme.