surr

Hjemme i Tromsø nå er det utrolig mange som er gravid, har fått baby eller er på vei med nummer to. Og disse er på min alder. Det er helt sykt. Jeg sitter og sniker på facebook om livet deres. De er etablert, de lager middag, venter på kjæresten som skal komme hjem fra jobb, babyen sover i vugga, gudmødre kommer på besøk og så videre. Når ble vi voksne?

Jeg er snart 20 år. Jeg bor langt langt unna alt og alle for å følge kjærligheten og leve livet på denne øya som jeg elsker så høyt. Jeg har ikke peiling om hva jeg skal gjøre med livet mitt. Og det passer meg (for aller aller første gang) perfekt! Alt som skjer hjemme i Tromsø virker så urealistisk. Går det virkelig an? Jeg prøver og se for meg at jeg skulle sitte der nå, med en baby. Eneste jeg klarer og tenke er pffft, herregud. Jeg føler meg så liten. 20 år er liksom så stort, og så føler jeg meg så liten.

I vinter kommer jeg sikker til å bli litt sinnsyk. Denne sesongen har det kun vært jobb (og er det ennå i en måned til) og ikke tid til tanker. Men de kommer litt nå. Før har jeg alltid stresset med ting. Jeg måtte alltid vite hva, hvor, hvem og hvordan når det kom til alt. Her har ingen bekymringer. Ikke engang jeg. Og det er så herlig! Nå vet jeg verken hva, hvor, hvem eller hvordan.

Alt som står i hodet mitt nå er Jordan Vet Hvordan (L)